Tverrfaglig merkesystem, eller TFM, er for mange i bygg- og eiendomsbransjen et kjent begrep, på godt og vondt. For tekniske fag, og spesielt for det som skal ha strøm eller vann, er TFM helt sentralt. Men TFM kan og bør brukes av alle fag, slik også navnet tilsier. Dette blogginnlegget er skrevet i et forsøk på å klargjøre dette temaet for egen del og for alle som skal jobbe med TFM i sitt BIM-prosjekt.
Tverrfaglig merkesystem (TFM) har sitt utspring i behovet for å organisere og strukturere informasjon i komplekse prosjekter. Det er opprinnelig laget av Statsbygg og i bygging av moderne ingeniør- og byggeprosjekter, der ulike fagområder og disipliner må samarbeide effektivt. TFM ble utviklet for å gi et felles språk og system for å håndtere informasjon på tvers av fagområder. Det er Statsbyggs prosjekteringsanvisning, PA0802, som har vært og fortsatt er den vanligste referansen, men inngår fra 2021 som en del av Norsk Standard NS3457 – Klassifikasjon av byggverk.
Tanken om å bruke et standardisert merkesystem er å gjøre det enklere å dele informasjon på tvers av fagområder og sikre at alle parter har tilgang til relevant data, slik som FDV-dokumentasjon, lokasjon, samt relaterte systemer og komponenter.
Selv om Tverrfaglig merkesystem har vært definert av PA0802, har den samtidig blitt tolket og benyttet på mange ulike måter. Pragmatiske eller kreative implementeringer av TFM har skapt utallige «dialekter» som gjør at det ikke blir så standardisert som en skulle ønske.
Det har gått mange, dyrebare ingeniørtimer til å manuelt etablere og holde styr på TFM-koder under prosjektering. Prosjektutviklingen gjør at det er lett å miste kontrollen og man har ofte ikke samme kode i modellen, på tegning og fysisk på bygget.
Inntreden av BIM i den norske byggebransjen på 2010-tallet, blant annet ledet av Statsbygg, har endret premisset for TFM. Dette er fordi mye av informasjonen som trengs i TFM allerede ligger i modellen i form av parametre og relasjoner. Likevel har det vist seg utfordrende å generere TFM-koder i modellen som oppfyller standarden og integriteten. Dette kan ha oppstått fordi TFM-koden har vært for enkel, samtidig som den ikke har tatt høyde for kompleksiteten til de tusenvis av typer og forekomster av komponenter og bygningsdeler i et bygg.
Utfordringen har vært å få modellen og TFM til å spille sammen, slik at de samsvarer. Målet er at komponentenes TFM-kode beholder sin integritet, at den bevares igjennom prosjektet, og at den er den samme på tegning, på skjema, i modell og database.
Grovt sett består Tverrfaglig merking (TFM) av følgende deler:
Figur: I følge den opprinnelige PA0802 så kan et spjeld (SQ) være unikt for komponenten (det vil si en forekomst) og en type. En forekomst-ID inngår typisk i prosesskjemaer og komponentlister eller som et fysisk merke på spjeldet, døren eller komponenten. En type-ID angir typen som skiller den fra andre typer. Type er gjerne tilknyttet dokumenter og FDV-data som produkt, leverandør og vedlikeholdsinstruks.
Bygningsinformasjonsmodellering (BIM) og TFM er to sider av samme sak. I en BIM-modell er samtlige av bestanddelene som inngår i TFM allerede en naturlig del av modellstrukturen og relasjonene mellom objektene. Lokasjon, systemtilhørighet, type- og forekomstdata inngår allerede i modellen. En skulle derfor tro at BIM løser TFM-utfordringene ganske greit.
Ta eksemplet med en dør. Dørtype og TFM-type er det samme. Dersom en benytter TFM-betegnelse for å liste opp dørskjema med ulike typer, så har man en entydig oversikt. Det samme kan man selvsagt gjøre med vindusskjema, vegger, himlinger osv.
For byggfag er «systemkoden» en referanse til bygningsdelstabell. Slik som «231 Bærende yttervegg» eller «2310 Bærende ytterveggsystem». Dette er klassifisering som gjerne kreves i alle BIM-prosjekter uansett, f.eks. for å ta ut riktige mengder fra modellen.
TFM-koden er en prosjektunik og produktuavhengig identifikator av en komponent som er prosjektert, bygget eller i drift. Denne kan komme fra Revit eller eksterne systemer. Med en TFM-kode kan man følge en komponent eller komponenttype fra planlegging til utførelse og drift. Den kan inngå i innkjøp, systematisk ferdigstillelse eller FDV-system. TFM-koden består av ulike deler som kan brytes ned til flere klassifikasjoner en finner i norsk standard (f.eks NS3451 Bygningsdelstabell).
Nøkkelidentifikatorer er nyttige fordi de kan koble data og informasjon på tvers av systemer og databaser. For ordens skyld ønsker vi her å trekke frem to andre, sentrale nøkkelidentifikatorer i BIM:
GUID – Global unique identifier – Er den unike identifikatoren (eller fødselsnummeret) til BIM-objektet. GUID-en kommer fra f.eks Revit og bevares dersom objektet flyttes eller endrer egenskaper. Men den forsvinner om objektet slettes.
GTIN – Global Trade Item Number – Er nummeret som gir unik identifikasjon av et produkt. Dette nummeret danner grunnlaget for strekkoden på produktet. Praktisk sett kan man ved hjelp av GTIN-nummer spore varen fra kunden tilbake til produsent. Denne identifikatoren tilsvarer den kjente strekkoden som er på alle varer. GTIN består av tall som angir produsent, opprinnelsesland og varetype. Det blir derfor en nøkkel for å gjøre oppslag i en produktdatabase og vite alt av innhold, egenskaper, miljøpåvirkning og FDV-informasjon.
Automatisering av TFM-koding vil spare byggebransjen for store kostnader. Ved å benytte automatisering, maskinlæring og kunstig intelligens kan man radikalt endre prosessen med å tildele og oppdatere koder, noe som sparer tid og reduserer risikoen for feil. Automatisering muliggjør også bedre håndtering av store datasett og komplekse prosjekter, og gir rom for raskere beslutningstaking og mer presis informasjonsdeling mellom ulike aktører. Noe man har stor nytte av i hele byggets livsløp.
I vår BIM-time 16.februar klokken 12:00 er TFM tema og vi skal vise hvordan det kan løses i Revit med automatisering. Vi tar også imot spørsmål som vi svarer på live.
